Simona Ciraolo har aldri opplevd en så sterk lengsel etter å utvikle en fortelling som hun fikk med bildeboka «Gi meg en klem». Hun er aktuell med en historie om å føle seg annerledes og utenfor, og den anerkjennelsen som finnes i en ordentlig god klem.

Omslag på bildeboka Gi meg en klem

GI MEG EN KLEM av Simona Ciraolo. Oversatt av Eivind Sudmann Larssen.

I bildeboka «Gi meg en klem» inviterer hun leserne inn i universet til en ulykkelig liten kaktus i en tradisjonsrik og berømt kaktusfamilie.

Hvorfor valgte du en kaktus som hovedperson?

«Gi meg en klem» er historien om en som har et godt, følsomt hjerte, men på grunn av smertene han har opplevd, blir han oppfattet som forsiktig og dypt misforstått. Da jeg skrev historien og vurderte disse egenskapene, kom ideen om en kaktus til meg, og jeg visste umiddelbart at dette var den perfekte karakteren til historien jeg ønsket å fortelle.

Har du hatt noen i tankene da du laget disse karakterene?

Å, absolutt! Jeg tror disse karakterene bare er representasjoner av personlighetstrekk vi møter over alt, de ville ikke føltes sanne hvis det ikke var tilfelle!

Hva handler «Gi meg en klem» om for deg?

«Gi meg en klem» forteller historien om en som ikke hadde en lett start i livet: Felipe har vokst opp med sølvskje i munnen, utstyrt med alle praktiske nødvendigheter, men føler seg ensom og alene. I historien er klemmen han søker et symbol på kjærlighet og aksept. Leseren følger Felipe på en reise mot helbredelse og modning, den siste klemmen markerer karakterens oppdagelse av sin egen handlefrihet og åpner hans evne til å skape dype forbindelser med andre.

Hvorfor var det viktig for deg å lage en bok om klemming?

Klemmer er kraftige metaforer, de berører både den psykiske og fysiske verden av menneskelig erfaring. Gjennom klemmens varme uttrykker vi empati, overfører styrke og gir trygghet. Jeg tror klemmen som metafor lar leserne ta i bruk sin egen personlige opplevelse, ikke bare på et kognitivt nivå, men også på et emosjonelt nivå.

Ensomhet og behovet for kontakt er et tema som er evig, men kan du si noe om hvordan en bok om klemming passer inn i en tid med nedstengning og nesten ingen sosial kontakt?

Som du sier, ensomhet og behovet for menneskelig kontakt er problemer som til en viss grad før eller senere berører alles liv. Jeg tror det som har skjedd på grunn av pandemien og nødvendigheten av at folk skal leve livet borte fra andre, er at disse problemene plutselig har blitt viktige for alle, inkludert de som til nå ikke hadde blitt berørt av dem på så dramatiske måter.

Hva mener du er annerledes når en snakker om ensomhet og følelser med de minste barna?

Dette er et godt spørsmål. Jeg kunne sagt at hovedforskjellen er at barn ikke har lært å sette ord på følelsene sine, men faktisk tror jeg ikke mange voksne noen gang lærer den ferdigheten, heller. Jeg tror historiefortelling er, og vil alltid være, et kraftig verktøy for å snakke direkte til den delen av oss der følelser kjennes og blir bearbeidet.

Kan du si noe om hvor ideen til boka kom fra?

Jeg har ikke peiling på hvor ideen kom fra, den gjorde det bare! Og det var både en glede og et dyptfølt behov for å stille meg til tjeneste når den først presenterte seg: Jeg tror ikke jeg noen gang har opplevd en så sterk lengsel etter å utvikle noe til en fortelling.

Hvordan har mottagelsen av denne boka vært for deg?

Jeg er veldig takknemlig for mottagelsen «Gi meg en klem» har fått. Den har vunnet to priser, en av dem tildelt av barn. Mange barn og foreldre har tatt kontakt, og jeg har fått tilsendt noen vakre tegninger av Felipe. Jeg har også fått meldinger fra voksne som ble berørt av historien, det var også veldig meningsfylt og oppløftende for meg.

Hva jobber du med nå?

Det siste året har jeg utviklet noen ideer jeg liker veldig godt, og jeg er glad for å kunne si at jeg har plukket ut en av dem som er i ferd med å bli en bildebok, forhåpentligvis vil det være oppfølgeren til «Shy Ones», som så lyset i fjor sommer. Følg med!

Felipe finner endelig en venn han kan klemme.