En dag bestemmer Ishbel Holmes seg for å bryte med fortiden. Hun setter seg på sykkelen og tråkker seg gjennom Europa. På den tyrkiske landeveien får gatehunden Lucy henne til å stoppe opp. Når den tilsynelatende forsvarsløse Lucy angripes av andre gatehunder kan ikke Ishbel la være – hun må redde henne.

Med den skadede hunden plassert i en kasse festet til sykkelstyret, legger hun ut på en strabasiøs reise. Nå er den utrolige historien «Sykkeleventyret – 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret» tilgjengelig for norske lesere.

Fotografi av omslaget av boka

Kan du fortelle litt om livet du levde før du møtte Lucy?

Før jeg slutta på skolen, hadde jeg allerede bodd i fosterhjem og vært hjemløs, og selv om jeg bar med meg tristheten over en slik start på livet, så var jeg fast bestemt på å skape et bedre liv for meg selvJeg nektet å la motgang holde meg nede

Selv om jeg bar med meg tristheten over en slik start på livet, så var jeg fast bestemt på å skape et bedre liv for meg selv. 

Jeg tok utdanning innen holistiske terapier og stresshåndtering på en høyskole. Jeg elsker å reise, derfor bodde jeg to år i Dublin i Irland, så ble det et par turer som ryggsekkturist og et år arbeidsferie i Australia. Jeg ble vinner i velodromsprint i UK og senere konkurrerte jeg for det iranske damelandslaget i banesykkel. Jeg forlot konkurransesport for å sykle verden rundt i fire år, redde gatehunder langs med veien og være blogger og forfatter. 

Da jeg mislyktes på skolen for mange år siden, trodde jeg at det var slutten på verden. Det var det ikke. 

Før du begynte å sykle verden rundt konkurrerte du for det iranske landslaget og drev med landeveisritt og banesykling i UK. Hva er det beste med å sykle?

Jeg bruker sykkelen som mitt viktigste transportmiddel, siden det holder meg lykkelig og sunn. Jeg har det ikke alltid så godt med meg selv, men jeg føler meg alltid på topp når jeg sykler. Jeg elsker sport og disiplinen med å bli raskere og sterkere på sykkelen og ha mål å oppnå.  

Jeg har det ikke alltid så godt med meg selv, men jeg føler meg alltid på topp når jeg sykler.

Sykling er for meg frihet. Frihet til å reise uten et stramt tidsskjema eller billetter å kjøpe. Jeg elsker å reise ved å sykle i fremmede land, uten mål å rekke, annet enn å bare være til. Sykling er min lykke! 

Foto av Isbhel Holmes i Sør Amerika. Ishbel har syklet alene i over 20 land. Hun sykler med en tilhenger som hun bruker til å frakte sårede katter og hunder til veterinær med og hjelpe dyrene med å finne nye hjem.

Ishbel har syklet alene i over 20 land. Hun sykler med en tilhenger som hun bruker til å frakte sårede katter og hunder til veterinær med og hjelper dyrene med å finne nye hjem.

 

I boka skriver du om hvordan det var å være kvinne i et sykkelfelleskap, kan du fortelle litt mer om det?

Noen kvinner i Iran kan sykle med få eller uten hindringer fra samfunnet eller familien de er født inn i. Men mange møter store barrierer når de sykler. Noen blir arresterte av politiet, eller får steiner kastet på seg, eller familien forbyr dem å sykle. De blir sett på som «dårlige» kvinner av samfunnet rundt seg, noe som igjen setter dem i en vanskelig situasjon når de ser etter jobb eller ekteskap.

En av mine største sykkelhelter har vært arrestert mange ganger.

Hun kommer fra en by hvor alle er opptatt av tradisjonelle verdier, og familien nekter henne å sykle, fordi det gjør ikke «skikkelige» jenter. Og hun sykler fortsatt, og gir seg ikke, fordi hun elsker det.  

Jeg husker hvordan jeg følte raseri da jeg ikke fikk leie sykler fra utleiestasjoner. Forklaringen var selvsagt at jeg var en kvinne. Latterlig siden jeg konkurrerte for det iranske landslaget på den tiden.   

Uansett hvilke barrierer som holder kvinner tilbake fra å sykle i Skottland og Norge, det er mange kvinner i Iran som ønsker seg de hindrene vi har. Så, det er bare å sette seg på sykkelen og fyke av gårde! 

Ishbel sammen med to kollegaer på det iranske damelandslaget.

Ishbel sammen med to kollegaer på det iranske damelandslaget.

Hva fikk deg til å sykle alene gjennom Europa?

Å være alene var normalen for meg. Å ha folk som rundt meg som elsket meg var ikke vanlig for meg. Så, å reise alene var ingen beslutning for meg, det var slik livet var. Det å sykle gjennom Europa alene var for meg å si adjø til sykkel som konkurransesport. I sport er vi trent til å aldri gi opp og det å gi seg er noe vi rynker på nesen av. Men jeg ville ikke sitte fast i noe som ikke tillater meg å være lykkelig. Jeg har lidd i for mange år som ung til å tillate meg det. Jeg hadde arbeidet hardt og ofret mye for å komme opp på elitenivå, men du vet ikke før du er der om du liker det eller ikke.

Jeg ville ikke sitte fast i noe som ikke tillater meg å være lykkelig. Jeg har lidd i for mange år som ung til å tillate meg det.

 Å sykle gjennom Europa var for meg å gå videre. Folk rundt meg på den tiden mente jeg måtte være gal. Å gi fra seg noe som er så hardt å oppnå og som så mange ønsker seg. Men jeg var tro mot meg selv og fulgte hjertet mittmen jeg hadde ingen idé om hva fremtiden kunne bringe. Jeg satte også av gårde med et ønske, om å kanskje finne et sted i verden jeg kunne kalle hjemme.    

Hvem vil du si at du var da du startet reisen din?

Jeg trodde jeg var en sterk kvinne da jeg startet på turen. Men nå, når jeg ser tilbake, så tenker jeg at jeg tok feil på mange vis. Jeg hadde en sterk personlighet for å kompensere for å være skjør. Det å sykle var min måte å overleve på, slik det var med mange andre ting jeg har gjort. Å møte Lucy var begynnelsen på et liv der jeg ikke lenger var en overlever, men et liv der jeg levde slik jeg virkelig er.         

Bilde av Ishbel med nedlassa sykkel og med Lucy i bånd

Å møte Lucy var begynnelsen på et liv der Ishbel ikke lenger bare var en overlever.

Hva så du i Lucy og hva gjorde Lucy med deg?

I Lucy så jeg en gatehund, som led og var alene, uten et hjem eller familie. En hund som var ødelagt av mennesker. Da jeg så Lucy, så jeg meg selv som ungdom. Lucy elsket meg og jeg elsket Lucy. Det var min første erfaring med betingelsesløs kjærlighet og jeg likte det!

Som jeg skriver i boka Da jeg dro ut for å sykle jorda rundt, var jeg for skadet til å elske eller bli elsket. Lucy ga meg den Ishbel tilbake som jeg hadde vært tidligere, og nå er jeg ikke lenger redd for å elske.” Jeg har en baby nå. Så mye forandret Lucy meg. 

Første bilde av Lucy. Hun er tynn og har en skadet pote og

Det var vinter da Ishbel møtte Lucy. Ishbel syklet langs med Marmarahavet og oppdaget at hun hadde en hund tassende bak seg. Hunden var så tynn at ribbena stakk ut og en pote var hardt skadet.

For å få meg seg Lucy til et hundepensjonat måtte Ishbel syklet 550 kilometer med Lucy i en kasse festet til styret.

For å få meg seg Lucy til et hundepensjonat måtte Ishbel syklet 550 kilometer med Lucy i en kasse festet til styret. Foto: Mustafa Saripek / DNA

Ishbel og Lycy nå med moderne sykkeltralle. Gavmilde følgere på sosiale media skaffet Ishbel og Lucy en sykkeltralle.

Gavmilde følgere på sosiale media skaffet Ishbel og Lucy en sykkeltralle.

Hva rørte deg mest da du syklet langs med landeveien i Tyrkia?

Steinene og hullene på de støvete veiene Og folks godhet. De ønsker å gi deg mat, kle deg og forsikre seg om at du har det bra. Det var vanskelig å vill-campe i Tyrkia, på grunn av folks helt utrolige gjestefrihet! Om jeg ønsket å overnatte i det fri kunne jeg ikke stoppe for å fylle vann om ettermiddagen, fordi familier ikke ville la meg sykle videre, og ville insistere på å lage middag til meg og gi meg en god seng å sove i, en dusj og rene klær.

Ishbel hjemme hos tyrkisk dame. De sitter på gulvet og spiser tradisjonell tyrkisk frokost.

Ishbel minnes folks godhet. Etter en kald natt ute smaker det godt med varm frokost.

Hva er situasjonen for gatehunder i Tyrkia i dag?  

I Storbritannia har vi ikke gatehunder. Der har en hund rett til å leve, bare når den er eid av et menneske. I Tyrkia, er loven at en hund har rett til å leve, selv om den ikke er eid av et menneske. Noe som er en veldig progressiv lov. Det er bare det at landet må innhente loven. For å håndtere antallet hunder kastrerer de hunder i stor skala og setter de ut igjen. Det gjenstår å se resultatene av programmene de har satt i gang.   

Det er fortsatt slik at mange tror på gamle historier om hunder, særlig i landlige områder, historier som har blitt fortalt gjennom generasjoner for å holde mennesker, spesielt barn, borte fra hunder, fordi rabies var et stort problem og en reel risiko. Det har begynt å komme pedagogiske tiltak for å lære folk om hunder og hvordan de skal ta vare på dem, og ikke skade dem. Dessverre er det fortsatt områder i Tyrkia, der misbruket av hunder er stort, både av vanlige folk og av de som passer på dem, men stadig flere i befolkningen er blitt oppmerksomme på problemet og sammen krever de en endring.    

Tre barn rundt 6 år i en park med Lucy

Tre barn som har så lyst til å klappe på Lucy, men tørr de?

Da jeg leste boka di, fikk den meg til å tenke på hvor redd jeg er for uventede ting som kan skje. Du skjuler ikke frykten din, og fortsetter likevel, det er imponerende. Kan du si noe om det?

Jeg har alltid følt stor frykt i hverdagssituasjoner, selv som barn. Jeg husker at jeg var så redd for å gå i barneselskap, at jeg tisset i buksene mine ved tanken på å gå inn i rommet. Frykten er ikke annerledes for meg som voksen, bortsett fra at nå tisser jeg ikke i buksene! Jeg har blitt godt kjent med frykt, de to jeg kjenner best er frykten som holder deg i live og frykten som holder deg borte fra å leve livet slik du vil og hindrer deg å oppnå drømmene dine.

Kart som viser sykkelruten

Her syklet Ishbel og Lucy

Ishbel Holmes er kjent som World Bike Girl. Vil du vite mer om henne så har hun egen nettside og er aktiv på Twitter.

Les en smakebit fra modige Ishbel Holmes bok «Sykkeleventyret – 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret»: